Pensjonsutvalget ble oppnevnt ved kgl.res. 12. juni 2020 for å beskrive pensjonssystemet og evaluere om de langsiktige målene i pensjonsreformen fra 2011 kan nås. Utvalget skulle videre se på mulige justeringer for å sikre pensjonssystemets sosiale og økonomiske bærekraft.
Utvalget har vært ledet av Kristin Skogen Lund. Det har bestått av medlemmer pekt ut fra Arbeiderpartiet, FrP, Høyre, KrF, SV, Senterpartiet og Venstre, i tillegg til fageksperter.
Utvalgets hovedkonklusjon:
Ikke behov for innstramminger for sikring av økonomisk bærekraft, men justeringer for å styrke den sosiale bærekraften
Slik utsiktene er nå, mener utvalget det ikke er behov for større innstramminger eller systemendringer for å sikre den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet. Men usikkerhet om utviklingen framover tilsier at en bør være forsiktig med å vedta nye justeringer av pensjonssystemet som øker utgiftene.
Utvalget mener imidlertid det er behov for justeringer for å styrke den sosiale bærekraften til pensjonssystemet. Tre sentrale forslag er:
· Aldersgrensene i pensjonssystemet bør økes
· Minsteytelsene i pensjonssystemet bør følge den generelle velstandsutviklingen
· Uføre bør sikres en rimelig alderspensjon
Den ultimate kortversjonen, knyttet til pensjonsytelsene, er Aftenpostens overskrift på sin presentasjon av saken 17. juli:
Uføre og minstepensjonister får mer. Andre pensjoner blir som før.
Dette er helt to the point og står i en viss kontrast til en del andre medieoppslag, som kan leses som at det viktigste forslaget fra pensjonsutvalget er innføring av levealdersjustering – som faktisk ble innført som en del av folketrygdreformen i 2011.
Forhold som det også var ventet at utvalget skulle vurdere og eventuelt foreslå endringer på, var bl a:
· Opptjeningssatsen 18,1 prosent
· Bestemmelsen av delingstall
· Spesiell kompensasjon til «sliterne»
Det kommer imidlertid ikke noen endringsforslag knyttet til disse punktene.
Aldersgrensene i pensjonssystemet bør økes
I dagens pensjonssystem er det tre faste aldersgrenser som bestemmer henholdsvis
· når alderspensjonen tidligst kan tas ut (62 år) – forutsatt opptjening av «minste pensjonsnivå» (som etter hvert blir erstattet av begrepet «garantipensjon»)
· når alle har ubetinget rett til å ta ut alderspensjon tilsvarende minste pensjonsnivå (67 år),
· og hvor lenge det tjenes opp pensjonsrettigheter og pensjonsuttaket kan utsettes for å oppnå høyere årlig pensjon (75 år).
Aldersgrensenes betydning må altså ses i sammenheng med minste pensjonsnivå. NAV skriver kort og godt at
Minste pensjonsnivå er en garantert minste alderspensjonsytelse fra folketrygden.
Som det fremgår har alle – forutsatt en «trygdetid» i landet på 40 år – rett på denne alderspensjonen fra fylte 67.
Utvalget foreslår at de faste aldersgrensene som er beskrevet ovenfor, erstattes av flytende grenser som beveger seg oppover etter hvert som levealderen øker, som gir at også forventet levealder som benyttes i pensjonsberegningene øker. Forslaget innebærer at aldersgrensene i pensjonssystemet skal økes gradvis fra og med 1964-kullet. Utvalget foreslår at dette gjennomføres ved å knytte aldersgrensene i pensjonssystemet til noe utvalget kaller normert pensjoneringsalder, hvor startverdien er 67 år for personer født i 1963. Som i dag skal alle ha ubetinget rett til å ta ut minste pensjonsnivå ved denne alderen. Normert pensjonsalder skal økes gradvis for yngre årskull med to tredeler av økningen i forventet levealder. Utvalget foreslår at den nedre aldersgrensen for å ta ut pensjon på 62 år, og den øvre grensen for opptjening av pensjonsrettigheter og fleksibelt uttak på 75 år, økes i takt med den normerte pensjoneringsalderen.
Etter prognoseberegninger fra SSB vil konsekvensen av forslaget være, som eksempel, at når systemet har virket i 20 år, for årskull 1984, vil grensen for å kunne ta ut alderspensjon ha forskjøvet seg fra 62 år til 64 år og 4 måneder (uttak er fortsatt avhengig av tilstrekkelig opptjening). Aldersgrensen for ubetinget uttak av pensjon etter minstenivå – garantipensjon for dette årskullet – er skjøvet til 69 år og 4 måneder, og opptjeningsgrensen er skjøvet til 77 år og 4 måneder.
OBS! Forskyvningen av disse grensene får ingenting å si for pensjonsberegningen, det er kun aldersgrensene for bestemte rettigheter som endrer seg. Eksempelvis vil en person født i 1984 som tar ut pensjon ved fylte 63 år, få nøyaktig den samme pensjonsutbetaling som han hadde fått uten endring av aldersgrensene. Levealdersjusteringen påvirkes ikke.
Minsteytelsene i pensjonssystemet bør følge den generelle velstandsutviklingen
OBS! Beskrivelsen her gjelder størrelsen på minstepensjonen ved utbetaling, ikke hvordan den reguleres etter at den er blitt løpende.
Utvalget har vurdert både nivået på minsteytelsene i dag (minste pensjonsnivå) og reguleringen av minsteytelsene framover. Minste pensjonsnivå har fra 2011 blitt forhøyet mot fjorårets satser med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosentenheter. Fra 2011 av har dermed minste pensjonsnivå tapt verdi sammenlignet med lønnsnivået i samfunnet. Satsen avhenger av sivilstatus og evnt pensjonsstatus for ektefelle, derfor minsteytelsene.
Stortinget har vedtatt at minsteytelsene fra 2022 av skal reguleres på samme måte som løpende pensjoner, altså med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Dermed vil minste pensjonsnivå fortsette å tape verdi sammenlignet med lønnsnivået i samfunnet.
Utvalget mener prinsipielt at satsene for minsteytelsene bør reguleres i takt med velstandsutviklingen i samfunnet og foreslår derfor at minste pensjonsnivå skal reguleres med lønnsveksten (G-veksten). For et gitt nivå på minsteytelsene, vil dette sikre at de opprettholder sin verdi sammenliknet med en gjennomsnittslønn over tid. Dette er et brudd med regelverket fra 2011, hvor minsteytelsen har tapt verdi hvert år sammenlignet med lønnsnivået i samfunnet.
For øvrig samler utvalget seg om følgende:
· Utvalgets flertall (alle bortsett fra representantene fra SV og FrP) tilrår at alle løpende pensjoner reguleres på samme måte, altså med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten.
· Utvalget tilrår ikke en generell økning av minsteytelsene i pensjonssystemet.
Uføre bør sikres en rimelig alderspensjon
Uføre får i dag opptjening av alderspensjon til 62 år og går over fra uføretrygd til alderspensjon ved 67 år. Levealdersjusteringen vil, med dagens regler, etter hvert gi for lave pensjonsnivåer for uføre. Utvalget mener at reglene for alderspensjon til uføre må endres slik at uføre i framtiden sikres en bedre alderspensjon.
Et flertall i utvalget, alle bortsett fra representantene fra FrP og SV, foreslår to endringer:
· Uføre skal fortsette opptjeningen av alderspensjon frem til 65 år, mot dagens 62.
· Som følge av de manglende mulighetene uføre har til å stå lenger i arbeid og dermed motvirke effekten av levealdersjusteringen, foreslår flertallet en skjerming av mellom halve og to tredjedeler av denne effekten fra og med 1964-kullet.
Dette vil forutsetningsvis gi bedre tilpasning mot pensjonen til de arbeidsføre, dvs personer i det aktuelle årskullet som jobber frem til uttak av pensjon.
Mindretallet mener at alderspensjonen for uføre må beregnes med opptjening til 67 år/normert pensjoneringsalder som forutsetning, og at overgangen fra uførepensjon til alderspensjon følger økningen i den normerte pensjoneringsalderen
Den fiktive opptjeningssatsen på 18,1 prosent
Pensjonsutvalgets mandat har en inngang som setter en klar retning for pensjonssystemets reelle utfordring:
Aldringen av befolkningen medfører at offentlige finanser stilles overfor store utfordringer i årene framover. Utfordringene knytter seg særlig til pensjonssystemets langsiktige bæreevne.
Pensjonssystemets sentrale størrelse er den fiktive opptjeningssatsen på 18,1 prosent, som beregningsmessig, anvendt på den enkeltes årsinntekt, gir grunnlag for opptjening av den enkeltes (fiktive) pensjonsbeholdning. Pensjonsbeholdningen, sammen med delingstallet knyttet til årskull og uttaksalder, bestemmer vedkommendes livsvarige alderspensjon.
Fagmiljøene hadde derfor ventet en drøfting av spørsmålet om videreføring av 18,1-satsen.
Som nevnt innledningsvis er imidlertid en av utvalgets hovedkonklusjoner følgende:
Slik utsiktene er nå, mener utvalget det ikke er behov for større innstramminger eller systemendringer for å sikre den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet.
I utvalgets behandling av pensjonssystemets bærekraft forutsettes det at opptjeningssatsen skal ligge fast.
Vurdering av delingstallet som følge av ny reguleringsregel
Opptjeningssatsen kombinert med relevant delingstall bestemmer den enkeltes livsvarige alderspensjon, som nevnt ovenfor. I beregningen av delingstallet inngår eksplisitt den reguleringsregelen som gjelder for regulering av løpende pensjoner. Altså hittil lik G-vekst minus 0,75 prosentenheter, og fra og med i år lik gjennomsnittet av lønnsvekst og prisvekst, nærmere definert.
Dette er et spørsmål som utvalget har en omfattende drøfting av, og som konklusjon foreslås en videreføring av dagens beregningsregel for delingstallene. Dette gir en beregning av alderspensjonen som ikke lenger er «korrekt», pensjonene blir «for høye» eller «for lave» alt etter hvordan reguleringen gjennom pensjonisttilværelsen (gjennomsnitt av lønns- og prisvekst) faktisk vil bli.
Opprettholdelse av dagens beregningsformel hviler dermed på en forutsetning om at i det lange løp vil 0,75 prosentfradraget gjenspeile gjennomsnittsresultatet.
Spesiell kompensasjon til «sliterne»?
Dette er et spørsmål som det har vært en del medieoppmerksomhet rundt, og som ikke minst LO har kjørt frem som svært viktig. Etter fremleggelsen av utvalgets utredning fikk LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad spalteplass med uttalelsen:
– Utvalget har ikke kommet med noen løsning på sliterproblemet. De som ikke kan stå lenge i jobb vil dermed få altfor lave pensjoner, mener Bjørnstad.
Selv skriver utvalget om denne saken:
Et problem med å lage egne ordninger for spesielle grupper er å avgrense gruppene på en meningsfull måte. Avgrensningen må være basert på objektive kriterier, og dette kan gjøre det vanskelig å få ordningen tilstrekkelig målrettet. I tillegg må de som blir omfattet av ordningen skille seg tilstrekkelig fra andre grupper for at ordningen skal oppfattes som rettferdig: Hvis en stor del av de som mottar en ytelse i realiteten kunne fortatt i jobb, undergraver det legitimiteten til ordningen.
En gruppe som gjerne blir trukket fram er «sliterne». Dette har tradisjonelt blitt oppfattet som personer med lange yrkeskarrièrer og gjerne i fysisk krevende jobber. Det kan imidlertid være vanskelig å avgrense sliterne ved hjelp av objektive kriterier.
Når utvalgsformann Skogen Lund blir spurt av NRK om dette, svarer hun bl.a.:
– Det har vi diskutert mye. Det å avgrense den gruppen til en statistisk gruppe er helt umulig.
Hun mener det blir vanskelig å lage en egen ordning for sliterne, men erkjenner at ikke alle kan stå i arbeidslivet langt inn i 60-årene.
Regjeringen og organisasjonene har drøftet tallgrunnlaget for årets regulering av folketrygdens grunnbeløp og pensjoner. Resultatet er blant annet at over en million alderspensjonister får en økning i pensjonene på 8,54 prosent fra 1. mai.
